Morrow må ikke bli historien som knekte troen på nytt norsk gull

Denne artikkelen ble publisert i Finansavisen 26.05.2026 av Åshild Aarø

Du kan ikke hoppe halvveis over en elv

Enda et av Norges batterigullhåp er konkurs. Når store mengder privat og offentlig kapital brukes på å bygge ny industri som Morrow, må vi så klart tåle diskusjoner om risiko, lederlønninger og offentlig pengebruk. Men jeg synes noe av debatten har beveget seg veldig fort fra kritikk til å flørte med resignasjon. Som om én konkurs plutselig brukes som et bevis på at Norge ikke burde investere i å prøve å bygge grønn industri.

De som mener det, har kanskje glemt hvor rotete industribygging ser ut mens den pågår? For det husker nok de som fikk drahjelp til å satse på det forrige norske gullhåpet. Norsk olje- og gassindustri ble ikke bygget lineært, og staten gikk tungt inn. Mange letebrønner var tørre før Ekofisk endret norsk økonomi med sin sorte gulltilførsel. Vannkraftutbyggingen tok flere tiår og kostet enorme summer før det ble lønnsomt.

Dette er ikke et norsk fenomen. I USA vokste teknologiselskaper frem på toppen av flere tiår med offentlig finansiert forskning, og Kina har brukt massive subsidier og statlig

industripolitikk for å bygge opp batteri-, sol- og elbilindustrien sin (OECD, 2024). Det betyr selvfølgelig ikke at all pengebruk har vært god eller ender i suksess. Eller at alle selskaper som starter burde overleve. Men nye næringer innebærer risiko, feilskjær og selskaper som forsvinner underveis. Det har det alltid gjort, og det kommer det til å fortsette å gjøre.

Mange har ment mye siden Morrow slo seg konkurs. Jeg bet meg også merke i noe

Otovo-gründer Andreas Thorsheim skrev i sin analyse denne uken: Hvis du skal hoppe over en elv, kan du ikke stoppe halvveis. I Norge liker vi tanken på nye eksportnæringer. Vi liker tanken på grønn industri og nye arbeidsplasser. Men når prosjektene blir dyrere, tregere eller mer kompliserte enn håpet, får hele satsingen fort et preg av fiasko. Da blir det ekstremt vanskelig for norske nye gullhåp å bygge noe stort og skape verdi for Norge AS. Så klarte vi kanskje ikke å konkurrere med den kinesiske batterisatsingen.

Men ifølge SSB gikk 86 prosent av norsk vareeksport til Europa i fjor (SSB, 2025). EU bruker nå enorme summer på å bygge opp egen industri innen batterier, energi, materialer og teknologi. For noen uker siden lanserte de ‘One Europe. One Market’, med mål om å bygge et mer integrert europeisk marked innen 2027. Samtidig økes tempoet på investeringer i grønn industri og reguleringene som vil endre norske fabrikkgulv.

Gjennom Clean Industrial Deal alene skal det mobiliseres over 100 milliarder euro.

Vi kommer aldri til å slå Kina på volum eller pris. Vi kommer heller aldri til å konkurrere med USA på kapitalstyrke.

Norge er et lite høykostland med fem millioner mennesker. Men

historisk har vi vært gode når vi bygger kvalitet, tillit og spesialiserte industrimiljøer over tid. Det er jo egentlig mye av grunnen til at “Made in Norway” fortsatt har verdi internasjonalt. Markedet forbinder Norge med stabile leveranser, seriøsitet og høy kvalitet. Jeg tror det er den posisjonen vi burde diskutere mye mer offensivt framover.

Europa bygger markeder der sporbarhet, dokumentasjon, ren energi og kvalitet får større verdi. Det passer Norge ganske så godt. For selskaper som kommer i kjølvannet av Morrow, og for gründere som tør å satse som gullhåp.

Det som bekymrer meg nå, er hvor vanskelig det har blitt for norske vekstselskaper å vokse i Norge de siste årene. Og om Morrow-debatten gjør det vanskeligere. NVCA viste i 2025 til den laveste kapitaltilgangen til norske oppstarts- og vekstselskaper siden 2020. Sverige investerer fortsatt langt mer i vekstselskaper enn Norge, og både Danmark og Finland ligger høyere på tidligfaseinvesteringer. Det skaper ikke akkurat nok gullhåp til å vinne medaljer. Hvis lærdommen etter Morrow blir at Norge skal ta mindre risiko og bygge mindre industri, tror jeg vi ikke tar en eneste medalje fremover.

Og vi er jo gullnasjonen, er vi ikke?