Vår felles klimahodepine

Dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende 06.10.2021

I 2020, ti år før vi skal ha nådd klimamålene innen 2030, spurte jeg representanter fra norsk næringsliv hvordan de planla å nå klimamålene i sin bedrift. De fleste viste til en særs tynn bærekraftsrapport og sa: Ingen problem, dette løser vi.

I år har pipen fått en annen lyd.

Jo mer innsikt vi har fått om klimakrisen, desto mer innser næringslivet at det er vanskelig å forstå hvor og hvordan man skal begynne. For er det egentlig noen av oss som har alle svarene?

Det er en kulturendring på vei inn i det norske næringslivet. Istedenfor å gi et bilde av stålkontroll eksternt, og samtidig skjule tusen ubesvarte spørsmål internt, har klimakrisen nå gitt grobunn for å rekke opp hånden og stille spørsmål. For vi er alle i samme båt, og vi begynner å innse at det trengs åpenhet og samarbeid til for å nå klimamålene.

Elsparkesyklene er ett eksempel på noe som skulle løse et problem, men i stedet har gitt søppel og støy, mener innsenderen.

Elsparkesyklene er ett eksempel på noe som skulle løse et problem, men i stedet har gitt søppel og støy, mener innsenderen. Foto: Bård Bøe (arkiv)

Løsningene finnes, men hvordan kobler vi dem til riktig problem?

Samtidig vet vi at dagens problemer ofte er gårsdagens løsninger. Ta elsparkesykkelen som et eksempel. Den lovet færre personbiler i sentrum, men har enn så lenge skapt søppel, støy og faktisk et folkehelseproblem.

Er det derfor på tide å stoppe opp litt og vurdere hvordan vi metodisk skal jobbe videre før vi skaper nye problemer?

La meg ta deg med på et lite tankeeksperiment. Du er ute på biltur, og plutselig havner høyrehjulet irriterende nok ned i et hull i veien. Hva er løsningen? Du må skaffe deg et nytt dekk.

Hva med hullet, det vil vel havne flere biler i samme knipe? Kanskje vi skulle fylt hullet med asfalt. Sånn, problem løst! Neste år ser du at hullet er tilbake, med flere nye, dog mindre, venner rundt omkring i veibanen. Å fylle hullet var ikke nok.

Problemet bak problemet er overvann, vann som ikke får trukket ned i grunnen fordi vi har asfaltert over og ødelagt et område med et naturlig vannavledningssystem; myren. Å bytte dekk eller å fylle hull er bare unødvendig tidsbruk, ressurssløsende og ikke særlig bærekraftig.

Min hypotese er at når næringslivet definerer gode problem, kan vi unngå å skape løsninger i dag som ender opp som morgendagens problemer. Vi kan ikke fortsette å løse problemer uten å virkelig forstå roten i problemet.

Vi kan ikke fortsette å innovere på samme måte fremover. Løsningene vi lager i dag må kunne leve langt inn i fremtiden. Er du og din bedrift på en reise mot mer bærekraftige produkter og prosesser, men usikker på hvor dere skal begynne? Her er tre råd fra oss til deg:

Dagens problemer er ofte gårsdagens løsninger. Vi kan ikke fortsette i samme spor om vi skal nå klimamålene våre. Oppsøk ny innovasjonsmetodikk!

Bærekraftig innovasjon bør inkludere mer enn kun én kunde/bedrift/organisasjon, gjerne hele systemet som inkluderer hvem man påvirker og blir påvirket av. Samarbeid er kritisk viktig!

En god problemdefinisjon er et godt stykke på vei mot bærekraftig innovasjon. Bruk god tid på å forstå problemet før dere begynner å tenke på løsning!